Vi gjør framskritt når vi går

Det er vel på en måte selvsagt at vi gjør fremskritt i det vi går. I dag har jeg samme med klassen gått ut og bedt for mennesker og de delt de gode nyhetene. Jeg var sammen med de du ser på bildet her på Torgallmenningen i Bergen. Vi delte ut vafler og kaffe, snakket med folk og ba for behov.
En annen gruppe fra klassen var på Landås og arrangerte en kafe der.

Vi hadde satt oss som mål å gjøre framskritt denne dagen. Å komme lengre i frimodighet, i å høre fra den Hellige Ånd og i å se Guds kraft i aksjon. Og selv om vi føler på det vi gjerne skulle kommet enda lengre i, tror jeg det er rett å si at vi gjorde framskritt. At jeg gjorde framskritt.
En dame med ryggprolaps ble markert mye bedre etter forbønn, en mann med sår hals og en annen med hodeplager. Og så fikk jeg møte Lisa og Kay, Mohammad, Neni og Afra, Thomas og fler, og hatt gode samtaler om å tro og søke Gud. Om at Gud har gjort seg kjent gjennom Jesus, at han har steget ned fordi han vil komme nær til hvert enkelt menneske. At det Jesus gjorde på korset gjør at vi ikke lengre trenger å streve for å nå Gud eller få fra Gud. Prisen er betalt og det er alt klart for hver og en i Jesus.
Alt dette fikk vi snakket om. Så fikk vi be og velsigne og berøre dem med den Hellige Ånd. Er det rart vi er oppbygd selv!?